Meg

Jeg er lei av å tenke. Jeg har lyst til å slå av hjernen min. Ikke tenke på noe. Bare ligge å flyte. Jeg tenker på at jeg ikke skal tenke. Det funker dårlig. Jeg vil ut av denne store boblen som jeg er i. En boble som er fylt av tanker og meninger. De går aldri bort. 

Noen ganger så blir jeg sliten av meg selv. Jeg analyserer alt. Jeg tror, tenker, ønsker... Jeg lager min egen historie i hodet mitt. Noe som kan ende med at jeg blir såret. Jeg tror folk mener noe annet når de ikke gjør det. Er de ikke glad i meg? Betyr det ikke noe det jeg gjør? Jeg er en perfeksjonist.Det har jeg hørt at jeg var helt siden jeg gikk på skolen. Jeg er perfeksjonist i alt. I hvordan ting skal være og alt jeg gjør. Jeg skulle ønske jeg kunne slippe det. Ta det som det kommer. Men sånn er ikke jeg. Og det må jeg bare godta. 

Jeg har mange ganger vanskelig for å forholde meg til mennesker. Treffe nye mennesker. Gamle venner. Jeg har en evig kamp om og bli likt. Jeg vil ikke at noen skal mislike meg. Jeg vil at alle skal like meg. Gjør de ikke det så prøver jeg alt jeg kan. Også litt til etter det igjen. Når 8 år har gått er det på tide å kaste inn håndkle. Da klarer jeg ikke mere. 

Jeg har blitt eldre. Jeg har forandret meg på både godt og vondt. Etter at jeg ble mamma så har jeg blitt veldig sterk på mine meninger. Og jeg står for det jeg sier og gjør. Jeg lar INGEN tråkke på familien min. De skyver jeg unna. De tar bare energi og krefter som jeg fint kan bruke på noe annet. Jeg tørr og si ifra hvis det er noe jeg mener er feil i forhold til ungene. Men om meg er jeg fortsatt veldig sår. Jeg har veldig vanskelig for og si ifra hvis jeg føler meg såret eller urettferdig behandlet. Da går jeg inn i et skall og blir der til jeg føler meg litt bedre. Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde blitt flinkere til det også.

Jeg har veldig lett for og stenge meg inne. Med det så mener jeg at jeg ikke er flink til å ta kontakt med andre. Jeg har noen gode venner som jeg virkelig skulle ønske at jeg så mere. Jeg savner det å kunne dra bort til ei vennine og se på en film. Eller bare snakke. Men jeg er kanskje ikke sånn lenger. Etter at ungene har lagt seg så er det veldig deilig å kunne sette seg ned og slappe av. Da er det brått veldig vanskelig å komme seg opp igjen. Og da ihvertfall begynne å legge noen planer. 

Jeg håper og tror at de menneskene som står meg veldig nært hjerte vet hvor glad jeg er i dem og vet hvor mye de betyr for meg. At jeg tenker på dem hver dag. 

Dagene går fort. Man står opp, kler på 2 barn, gir mat. Det ene skal i barnehagen. Levert. Det andre skal sove. 1 time til og rydde. Så er det pupping, skifting, mating, leking, soving. Henting av barn i barnehage, lage mat, kos med familien, bading, mating,lesestund,legging. Og der.. Der sitter jeg og tenker på de fine barna jeg har. De fine barna som jeg og mannen har laget, formet.. Da er det kveld. Så mye som jeg ville ha gjort. Så mange mennesker jeg ville snakket med, hilst på.. Kanskje i morgen!!!

Jeg er et familie menneske som jeg så fint kaller det. Jeg elsker familien min. Jeg elsker å være sammen med de og lage minner. Skape magiske øyeblikk som jeg og ungene gjemmer i hjertene våre. Jeg vil skape trygge rammer for dem. Rammer som holder seg stabile. Jeg vil vise dem kjærlighet. Latter, medmenneskelighet, trygghet. Jeg vil vise dem hva en familie kan være for dem. En klippe, a safe place.En hjelpene hånd, et lyttende øre. Et sted å være. Et sted man kan være seg selv. Tenke, håpe,føle,snakke. Jeg har sett mange familier og jeg har med skrekk sett hvordan jeg IKKE vil at familien min skal ende opp som. En splittet familie som ikke klarer å snakke sammen. Som sitter på hver sin kant. Stahet, ensomhet, likegyldighet. Nei.. Det hører ikke hjemme hos meg. Jeg syns synd på de som har det sånn. 

Egentlig så er jeg ganske fornøyd med hva jeg har fått til. Jeg har en støttegruppe som virkelig stiller opp hvis det noe. Som jeg vet er der og som bare er en samtale unna. Og det betyr mer enn noe annet. Så kjære dere venner som sitter der ute og titter nå. Jeg tror ikke dere helt skjønner hva dere betyr for meg. Hvor glad jeg blir av å lese: Glad i deg, hvordan går det med dere?, savner deg....Jeg føler meg viktig, glad,lykkelig.

Hjelpes. Det ble litt det..

I <3 U




8 kommentarer

18.12.2011 kl.01:05

Som om jeg skulle sagt det selv!!! Vanskelig å føle at man ikke strekker til med mange forskjellige ting egentlig. Føler meg veldig sånn selv, at jeg tenker og grubler for mye over ting. Føler jeg skyver andre fra meg fordi jeg ikke føler meg bra nok. Orker ikke streve etter å være noe jeg ikke er. Så da får jeg heller ha færre venner, men at de ihvertfall tar meg som jeg er og at jeg kan slappe av med det!! Det er så rart å lese slike innlegg fra deg for det ligner så veldig på hvordan jeg selv tenker og føler... Jeg må bare si at jeg syns du virker til å være en herlig, real, ærlig jente, full av omsorg og kjærlighet til de rundt deg! Heldige de som har deg <3

ønsker deg en velsignet julehøytid! <3 <3

Pernille

18.12.2011 kl.22:07

Fine Ida min, jeg er alltid her, og det vet du! Jeg er glad i deg uansett hvor lite vi ses, hvor dårlige vi er på og kontakte hverandre, og på hvor dårlige vi er på og si det! jeg vet at jeg alltid har deg, og du vet du alltid har meg! Det er et godt vennskap når enn kan gå flere dager uten og snakke sammen <3 du er best, og jeg er utrolig glad for at jeg har deg!

Maria G S

19.12.2011 kl.15:56

Nå skrev du noe som like gjerne kunne vært skrevet om meg. Veldig glad i deg, Ida! Etter jul skal vi ha en date!
Anonym:Hei:) Så fine ord du skriver da!! Nå ble jeg kjempe glad inni hjertet mitt <3

Vi er nok kanskje like på den måten vi da:) Det er veldig vanskelig til tider, men vi får være veldig glad for de vennene vi har:)

Ha en velsignet og fin julefeiring<3<3<3
Pernille:Hehe.. Det er helt sant det du skriver der. Og det er så godt og vite:) Og at begge 2 tenker det samme:)

Jeg er veldig glad i deg også lille venn. Du betyr så masse for meg <3
Maria G S:Veldig glad i deg og Maria <3 Ja det må vi få til!!! Jeg gleder meg <3

Fru Hoskelsen

19.12.2011 kl.20:38

Kjenner meg veldig igjen her, Ida. Rart å lese dette siden det føles som at du har tatt tankene ut fra hjernen mitt.

Syntes du er tøff som skriver så åpenhjertet. Jeg er ikke så modig.

Liker bloggen din :)
Fru Hoskelsen:Det er så rart og få tilbake meldinger om at det er flere som har det sånn. Her har jeg tenkt at det er bare jeg som er rar:)

Det er veldig koselig at du liker den:):)

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits